Krokolines Verden

Tilfeldigheter. Det er jo alltid det. Tilfeldigheter som rår….

Egentlig er det ikke tilfeldigheter. Det ligger alltid noe bak. Men av og til er det rart når noe tilfeldigvis skjer samtidig…

Jeg skrev tidligere denne uka at jeg har gjenopptatt kontakten med LEVE. Faktisk var det slik i mange år her på blogg at jeg ikke skrev at jeg var en del av LEVE. Jeg var jo livende redd for å bli gjenkjent. Men jeg er ferdig med det. De fleste jeg kjenner vet jo om bloggen uansett. Og mange av dere her på blogg vet jo hvem jeg er uansett. Så… ja… jeg kunne nesten skrevet navnet mitt her på bloggen. Forresten – det har jeg jo nesten

Tirsdag var jeg i alle fall på et treff i Sandnes i regi av LEVE. Kjempekoselig. Der ble det også en del snakk om kriseteam og at det fortsatt virker så tilfeldig om og når det tilbys hjelp etter et selvmord. Etterlatte blir ofte overlatt til seg selv. De vet ikke hvilken vei de skal gå. De vet ikke hva de skal gjennom. Men de skal klare det selv.

I mange kommuner står det i kriseplaner og beredskapsplaner at når det begås et selvmord, skal det komme fagpersoner inn i bildet. Det står også når og hvordan dette skal foregå. Likevel opplever mennesker at planene ikke fungerer. De hører ingenting fra noen som helst utenom sine nærmeste.

Av ren nysgjerrighet begynte jeg å google slike planer. Jeg fant ikke planen for min egen kommune. Jeg fant den bare omtalt andre steder, så den må jeg gjøre litt mer innsats for å finne en annen gang.

Derimot fant jeg nabokommunens beredskapsplan. Og jeg må si at jeg sitter igjen med en del spørsmål etter å ha lest følgende:

Støtteapparat for mennesker i krise kan komme sammen ved spesielle døsfall, personlige kriser, katastrofer, ulykker og andre hendelser.

I prinsippet bør mest mulig av hjelpen komme fra den/de rammedes nærmiljø, det vil si mobilisering av støtte fra familie, venner, arbeidskollegaer, naboer osv. Den kommunale støttegruppen for mennesker i krise bør være et supplement, og/eller alternativ i tilfeller der det sosiale nettverket ikke byr på tilstrekkelig hjelperessurser. Unntaket er ved større katastrofer og ulykker, i slike situasjoner skal det tilbys profesjonell hjelp fra kommunen.

Det er ikke noe fast etablert kriseteam i ***** kommune. I en situasjon som krever slikt støtteapparat, kontakter politi/legevakt en av tre psykiatriske sykepleiere som igjen trekker inn de ressursene som situasjonen krever (eksempelvis prest, psykolog, og lege (ellers utdypet et annet sted i planen)). Disse utgjør så kriseteam for den aktuelle hendelsen.

Ved PPS har kommunen fagpersonell som hovedsaklig arbeider mot barn og unge (psykologer, sosionomer, logopeder, klinisk pedagog).

 Det jeg leser ut av dette er at det er tilfeldighetene som rår. Det er tilfeldighetene som bestemmer hvem som er på jobb og som skal vurdere hvert enkelt tilfelle om det er god nok støtte i nærmiljøet….

Nærmiljøet til folk flest består ikke av fagpersoner. Det er ingen i folk flest sine omgangskretser som har fagkunnskap til å vite hvordan de møter et selvmord.

Selvmord er spesielt. Det er ikke et hjerteinfarkt eller en trafikkulykke, selv om også slike dødsfall ikke er enkle å takle. Selvmord etterlater de etterlatte med en mengde spørsmål som de aldri vil få svar på. Eller kanskje svarene de får er tunge å fordøye. For ikke å snakke om skyldfølelsen som de etterlatte ofte sitter igjen med. Kunne jeg sett? Kunne jeg gjort noe? Hva hvis jeg gikk på besøk der akkurat den dagen…? Hva om……

Nei, tilfeldighetene rår.

Kriseteam kan komme sammen, står det. Ikke at det skal komme sammen. En er altså her avhengig av å ha et menneske på jobb på legevakt eller i politiet som vet litt mer om selvmord enn folk flest. Et menneske som vet at folk i sjokk ikke vet hva de trenger om en dag eller to, om ei uke, om en måned, om tre måneder.

Jeg trodde virkelig vi var kommet lengre enn da vi 18.november 2000 ble møtt av følgende krisehjelp fra politiet i Haugesund: Jeg tror det er best om dere holder sammen i kveld.

Tilfeldighetene rådde også på den tida. Vi hadde en slektning som jobbet som psykiatrisk sykepleier og visste hva som var av hjelpetilbud. Det var han som kontaktet de rette instansene for oss.

Mange etterlatte forteller også at det de ble tilbudt av hjelp var i form av et visittkort som ble stukket i hånda deres på legevakten den dagen det skjedde. Og at de ikke hadde krefter til å ta opp røret og slå nummeret. For de ante heller ikke hva hjelpen ville bestå av. Eller at de trengte den et halvt år senere når de dypt og inderlig angret på at de ikke hadde tatt kontakt via dette nummeret den gangen. De etterlyser at det tas kontakt direkte med dem, slik at de selv kan avslå eller godta. Og at hjelpen også må tilbys på et senere tidspunkt, når en har kommet over det første sjokket.

For tilfeldighetene rår.

Tilfeldighetene ville ha det til at i jeg i går kveld satt og leste disse linjene. Tilfeldighetene villa ha det til at samme kveld som jeg leste dette, begikk far til ei jeg kjenner selvmord i den aktuelle kommunen.

Om jeg slapper av på hennes vegne? Langt i fra!

For tilfeldighetene rår.

Så lite vi vet
når alt kommer til alt
om morgendagen
om framtida
om naboen
om våre kjære

Vi tror vi kjenner planer og tanker
Vi tror vi vet hvem som takler
tanker
problemer
uforutsette hendelser.
Vi tror vi vet så mye.
Vi tror.

Men egentlig vet vi ingenting.
Det er rart, det.
For vi ønsker å vite
Vi ønsker å forstå
Vi ønsker å få et svar på hvorfor.

Hvorfor noen tar et valg som vi ikke kan leve med.

Hjertesaka mi er og blir selvmordsproblematikken. Slik har det vært fra 18.november 2000. Brått og nådeløst ble selvmord en svært sentral del av livet mitt.

Jeg engasjerte meg i mange år i en organisasjon som heter LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. På et tidspunkt satt jeg i fire ulike styrer på ulike plan av organisasjonen, alt fra lokallag og opp til landsstyret. Jeg var med på å drifte blant annet en møteplass for etterlatte en gang i måneden i flere år. LEVE er ikke en lett organisasjon å drifte. Det er et tungt tema, terskelen for etterlatte for å ta kontakt med oss er ekstremt høy. For det er tross alt et utrolig vanskelig tema som er vanskelig å takle for de fleste; både etterlatte og de som etterlatte møter på i hverdagen.

LEVE har mange møteplasser rundt om i landet. Noen steder er det ofte treff, andre steder mer sjelden. Fylkeslaget jeg hører til har møter jevnt og trutt en gang i måneden. Og jeg har ikke vært på et eneste møte siden sommeren 2007. Det høres kanskje rart ut, men det bunner i to ting. Det ene er at jeg fikk litt nok av selvmordsarbeidet. Som sagt, så var det tungt arbeid. Vi var få som skulle drifte møteplassen til lokallaget og på mange måter så vi ikke resultater av alle timene med arbeid og pengene som gikk til dette. Det handler nok også om å konsentrere seg om en ting av gangen og ikke alle lag av organisasjonen. I tillegg til dette har jeg faktisk to timers reise hver vei for å delta på et møte. Som igjen innebærer ferjeutgifter og bompenger.

Det siste halvannet året har det skjedd en del ting som har fått meg til å savne møteplassene til LEVE. Uforutsette tau fra taket på personalrommet, min venninnes fars selvmord og mangelen på personer som jeg kan snakke uanstrengt med om selvmord.

De fleste forventer at etter 11 1/2 år skal et selvmord være en tilbakelagt episode i livet. Beklager, men sånn er det ikke. Hverdagen går sin gang. det er ikke det. En tenker ikke på det hver dag heller. Ikke føler en seg deprimert på grunn av selvmordet heller. En savner bare det å snakke med noen som vet hvor dyptgripende et slikt selvmord er på livet ens. For det er ikke til å stikke under en stol at det har forandret meg som menneske. Det har forandret hvordan jeg ser på livet. Hvordan jeg ser på mennesker som strever. Hvordan jeg ser på mennesker som møter ufortjent motstand eller motgang. Eller hvor mye motgang et menneske kan klare i det hele tatt; fortjent eller ikke. Selvmordet har forandret synet mitt på selvmord. Jeg forstod det ikke ordentlig før. Noen ting er en nemlig nødt til å oppleve for å forstå. I tillegg har det forandret synet mitt på så mye annet i hverdagen. Ting som andre ser på som uskyldige. Et ordspill, hangman og ugjennomtenkte kommentarer.

Jeg savnet altså det å snakke med andre som har opplevd et selvmord i nær familie. Nettopp fordi jeg visste hvor godt det gjør, selv om det også er tungt å ta inn andres sorg. Men en gjenkjenner og forstår. Og blir møtt med gjenkjennelse og forståelse. Dette er ikke mennesker som krysser gata for å unngå å snakke med deg. De vet hva de skal si. Hvis de ikke sier noe, så kjenner en likevel at de forstår, at de bare rett og slett ikke har noe å si akkurat der og da. Vi snakker nemlig om likemannsarbeid. Etterlatte for etterlatte.

I går tok jeg turen. Møtte igjen mennesker jeg ikke har sett siden 2007. Møtte nye mennesker. Mennesker som nettopp har mistet. Mennesker som har mistet for lenge siden. Mennesker en ikke behøver å skjule ting for. Mennesker en ikke behøver å la være å si ting til. For de lytter. De forteller. De gråter. Og de smiler. Ikke minst. De viser hjertevarme. Og de viser hvem hjertet mangler.

Jeg drar neste gang også.

Hvis du vil finne en møteplass eller hvis du kjenner noen som behøver en plass for å møte andre etterlatte tar du kontakt med ditt fylkeslag.