Morgenstund er tull i grunn….?

Morgenstund har gull i munn, heter det. Jeg synes stort sett at morgenstund er noe tull i grunn. Jeg er søren meg ikke våken før det har gått ei stund. Enkelte dager ikke før sånn etter klokka 22 en gang. Bare sånn plutselig. Og da er det egentlig litt for sent til å være sånn lys våken.

I det siste har jeg gått tur med hunden klokka seks om morgenen. I dag hadde jeg fri, så jeg tenkte jeg kunne gå den turen etter at jeg hadde foret ungene og fått dem ut dørene. For jeg kan ikke akkurat påstå at jeg har sprettet opp når klokka har ringt litt før seks om morgenen. Pin meg sakte, liksom. I dag stod klokka på syv. Jeg forstod derfor fint lite da jeg våknet litt før seks. Lys våken. Lå ei stund og knep øynene godt sammen for å forsøke å sove fram til syv. Den gang ei…. Og siden jeg nå likevel var våken, så kunne jeg nå likevel gå den tidlige turen med hunden. Godt med hva som er gjort i grunnen.

Jeg angret ikke. Fin morgensol og fuglekvitter. Kort sagt en fantastisk morgen å gå tur på. På morgenturen min pleier jeg å ta en sløyfe innom en populær tursti som går tvers gjennom et sauebeite. TurboTanja pleier å være ganske interessert i å hilse på disse firbente, men jeg holder henne igjen. Å jage sau er ingen populær syssel hverken hos meg eller lokale sauebønder. Jeg synes i alle fall det er ganske koselig å se villsauene gå der med lammene sine som hopper og spretter og ikke har en bekymring i livet.

Plutselig kommer vi rundt en sving. Der står det en sau med to lam. Før jeg får sukk for meg går sauen til angrep på TurboTanja. Stanger henne rett inn i beina mine. Jeg hyler godt, mens hunden ikke sier et pip. Jeg kommer meg unna, mens hunden trekker halen godt opp under magen og ser bedende på meg om vi ikke kan gå litt fortere bra fra de fæle sauene…?

Vi kom oss i alle fall hjem, lettere skjelvne i beina. Heldigvis tok hun ikke skade av å bli stanget, men er i full vigør igjen. Håper bare at hun tok litt lærdom av dette og ikke er så ivrig etter å hilse på disse firbente igjen i framtida.

En annen sau. En annen gang. Samme beite og samme saueflokk. Like store horn.

Energien min var i grunnen ikke oppbrukt da jeg kom hjem. Selvfølgelig var det vekking og matpakkesmøring som stod på programmet, men jeg fikk gjort unna ganske mye annet også. Som å gå ut med papiravfall, restavfall og matavfall. En tur i plastsekken i kjelleren med plastavfallet. Satte på en maskin med klær. Tømte oppvaskmaskinen og fylte den igjen. Ryddet i posthaugen på kjøkkenbenken. Støvsugde gulvene. Vasket over stuebordet og kjøkkenbenken. Ryddet litt her og der. Da jeg omsider fikk satt meg ned var klokka halv ni. Nå er det bare en kopp te som skal drikkes opp før jeg fortsetter på prosjekt “Rydde barnerom”…

Det er et prosjekt som har gått over flere dager. Jeg håper at rommet til Informasjonssentralen skal gå fra “katastrofeområde” til “strukturert og ryddig sone”. Alt blir ryddet i esker og merket med innholdet. Håpet er i grunnen at hun skal klare å kvitte seg med mye av dilldallet sitt. Hun er en samler. Elsker alle typer leker som har en kvadrion deler. Miniatyriske deler. Deler som jeg ikke forstår hva hører til. Så sorteringa er litt av en utfordring når eieren ikke gidder å engasjere seg. Alderen hennes tilsier også at mange av de tingene hun samler på, burde hun for lengst vært vokst fra. Kanskje lettere å stue på loftet når alt står i esker også.

I tillegg skal jeg en tur til legen, innom renseriet, ha foreldresamtale med læreren til Informasjonssentralen og ta en tur på en lokal topp i dag. På toppen skal hele familien få bli med. Informasjonssentralen lurte på i går om det var Jotunheimen den toppen het…? Jeg forsøkte å lære henne det ordentlige navnet, men tenkte at hvis hun har fortalt på skolen at vi skal gå i Jotunheimen i helga, så høres jo det ganske så imponerende ut ;-)

Der var tekoppen min tom. Prosjekt rydding!

 

Dyrene i mitt liv, Meg på hjemmebane

Kroko spår sommerværet

Sånn siden jeg spådde været i fjor, så må jeg jo gjenta det i år. Er vel nesten en tradisjon, da ;-)

På hytta har vi ask og eik rett utenfor hytteveggen. I alle fall sånn inntil videre. Aska skal bort…..en gang. Det er en gammelt værspådom som lyder slik: Ask før eik gir steik. Eik før ask gir plask. I fjor kom aska litt før eika. Og sommeren ble deretter….. Dessverre.

I år var jeg litt tidlig ute med å ta bildene, så jeg er ikke helt sikker enda. Skal ta nye bilder neste gang jeg er på hytta. I alle fall så det slik ut i palmehelga:

Ask:

Eik:

Jeg lurer på om ikke eika er en hårsbredd tidligere ute. I år også. Og med tanke på at eik før ask gir plask…..så satser jeg på at nye bilder vil gi aska forsprang! Hvis ikke vil Hordaland og Rogaland gå en våt sommer i møte…

Diverse

Tilfeldighetene rår

Tilfeldigheter. Det er jo alltid det. Tilfeldigheter som rår….

Egentlig er det ikke tilfeldigheter. Det ligger alltid noe bak. Men av og til er det rart når noe tilfeldigvis skjer samtidig…

Jeg skrev tidligere denne uka at jeg har gjenopptatt kontakten med LEVE. Faktisk var det slik i mange år her på blogg at jeg ikke skrev at jeg var en del av LEVE. Jeg var jo livende redd for å bli gjenkjent. Men jeg er ferdig med det. De fleste jeg kjenner vet jo om bloggen uansett. Og mange av dere her på blogg vet jo hvem jeg er uansett. Så… ja… jeg kunne nesten skrevet navnet mitt her på bloggen. Forresten – det har jeg jo nesten ;-)

Tirsdag var jeg i alle fall på et treff i Sandnes i regi av LEVE. Kjempekoselig. Der ble det også en del snakk om kriseteam og at det fortsatt virker så tilfeldig om og når det tilbys hjelp etter et selvmord. Etterlatte blir ofte overlatt til seg selv. De vet ikke hvilken vei de skal gå. De vet ikke hva de skal gjennom. Men de skal klare det selv.

I mange kommuner står det i kriseplaner og beredskapsplaner at når det begås et selvmord, skal det komme fagpersoner inn i bildet. Det står også når og hvordan dette skal foregå. Likevel opplever mennesker at planene ikke fungerer. De hører ingenting fra noen som helst utenom sine nærmeste.

Av ren nysgjerrighet begynte jeg å google slike planer. Jeg fant ikke planen for min egen kommune. Jeg fant den bare omtalt andre steder, så den må jeg gjøre litt mer innsats for å finne en annen gang.

Derimot fant jeg nabokommunens beredskapsplan. Og jeg må si at jeg sitter igjen med en del spørsmål etter å ha lest følgende:

Støtteapparat for mennesker i krise kan komme sammen ved spesielle døsfall, personlige kriser, katastrofer, ulykker og andre hendelser.

I prinsippet bør mest mulig av hjelpen komme fra den/de rammedes nærmiljø, det vil si mobilisering av støtte fra familie, venner, arbeidskollegaer, naboer osv. Den kommunale støttegruppen for mennesker i krise bør være et supplement, og/eller alternativ i tilfeller der det sosiale nettverket ikke byr på tilstrekkelig hjelperessurser. Unntaket er ved større katastrofer og ulykker, i slike situasjoner skal det tilbys profesjonell hjelp fra kommunen.

Det er ikke noe fast etablert kriseteam i ***** kommune. I en situasjon som krever slikt støtteapparat, kontakter politi/legevakt en av tre psykiatriske sykepleiere som igjen trekker inn de ressursene som situasjonen krever (eksempelvis prest, psykolog, og lege (ellers utdypet et annet sted i planen)). Disse utgjør så kriseteam for den aktuelle hendelsen.

Ved PPS har kommunen fagpersonell som hovedsaklig arbeider mot barn og unge (psykologer, sosionomer, logopeder, klinisk pedagog).

 Det jeg leser ut av dette er at det er tilfeldighetene som rår. Det er tilfeldighetene som bestemmer hvem som er på jobb og som skal vurdere hvert enkelt tilfelle om det er god nok støtte i nærmiljøet….

Nærmiljøet til folk flest består ikke av fagpersoner. Det er ingen i folk flest sine omgangskretser som har fagkunnskap til å vite hvordan de møter et selvmord.

Selvmord er spesielt. Det er ikke et hjerteinfarkt eller en trafikkulykke, selv om også slike dødsfall ikke er enkle å takle. Selvmord etterlater de etterlatte med en mengde spørsmål som de aldri vil få svar på. Eller kanskje svarene de får er tunge å fordøye. For ikke å snakke om skyldfølelsen som de etterlatte ofte sitter igjen med. Kunne jeg sett? Kunne jeg gjort noe? Hva hvis jeg gikk på besøk der akkurat den dagen…? Hva om……

Nei, tilfeldighetene rår.

Kriseteam kan komme sammen, står det. Ikke at det skal komme sammen. En er altså her avhengig av å ha et menneske på jobb på legevakt eller i politiet som vet litt mer om selvmord enn folk flest. Et menneske som vet at folk i sjokk ikke vet hva de trenger om en dag eller to, om ei uke, om en måned, om tre måneder.

Jeg trodde virkelig vi var kommet lengre enn da vi 18.november 2000 ble møtt av følgende krisehjelp fra politiet i Haugesund: Jeg tror det er best om dere holder sammen i kveld.

Tilfeldighetene rådde også på den tida. Vi hadde en slektning som jobbet som psykiatrisk sykepleier og visste hva som var av hjelpetilbud. Det var han som kontaktet de rette instansene for oss.

Mange etterlatte forteller også at det de ble tilbudt av hjelp var i form av et visittkort som ble stukket i hånda deres på legevakten den dagen det skjedde. Og at de ikke hadde krefter til å ta opp røret og slå nummeret. For de ante heller ikke hva hjelpen ville bestå av. Eller at de trengte den et halvt år senere når de dypt og inderlig angret på at de ikke hadde tatt kontakt via dette nummeret den gangen. De etterlyser at det tas kontakt direkte med dem, slik at de selv kan avslå eller godta. Og at hjelpen også må tilbys på et senere tidspunkt, når en har kommet over det første sjokket.

For tilfeldighetene rår.

Tilfeldighetene ville ha det til at i jeg i går kveld satt og leste disse linjene. Tilfeldighetene villa ha det til at samme kveld som jeg leste dette, begikk far til ei jeg kjenner selvmord i den aktuelle kommunen.

Om jeg slapper av på hennes vegne? Langt i fra!

For tilfeldighetene rår.

Arven etter pappa

Vi ønsker å forstå

Så lite vi vet
når alt kommer til alt
om morgendagen
om framtida
om naboen
om våre kjære

Vi tror vi kjenner planer og tanker
Vi tror vi vet hvem som takler
tanker
problemer
uforutsette hendelser.
Vi tror vi vet så mye.
Vi tror.

Men egentlig vet vi ingenting.
Det er rart, det.
For vi ønsker å vite
Vi ønsker å forstå
Vi ønsker å få et svar på hvorfor.

Hvorfor noen tar et valg som vi ikke kan leve med.

 

Arven etter pappa

LEVE – En møteplass for livet

Hjertesaka mi er og blir selvmordsproblematikken. Slik har det vært fra 18.november 2000. Brått og nådeløst ble selvmord en svært sentral del av livet mitt.

Jeg engasjerte meg i mange år i en organisasjon som heter LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. På et tidspunkt satt jeg i fire ulike styrer på ulike plan av organisasjonen, alt fra lokallag og opp til landsstyret. Jeg var med på å drifte blant annet en møteplass for etterlatte en gang i måneden i flere år. LEVE er ikke en lett organisasjon å drifte. Det er et tungt tema, terskelen for etterlatte for å ta kontakt med oss er ekstremt høy. For det er tross alt et utrolig vanskelig tema som er vanskelig å takle for de fleste; både etterlatte og de som etterlatte møter på i hverdagen.

LEVE har mange møteplasser rundt om i landet. Noen steder er det ofte treff, andre steder mer sjelden. Fylkeslaget jeg hører til har møter jevnt og trutt en gang i måneden. Og jeg har ikke vært på et eneste møte siden sommeren 2007. Det høres kanskje rart ut, men det bunner i to ting. Det ene er at jeg fikk litt nok av selvmordsarbeidet. Som sagt, så var det tungt arbeid. Vi var få som skulle drifte møteplassen til lokallaget og på mange måter så vi ikke resultater av alle timene med arbeid og pengene som gikk til dette. Det handler nok også om å konsentrere seg om en ting av gangen og ikke alle lag av organisasjonen. I tillegg til dette har jeg faktisk to timers reise hver vei for å delta på et møte. Som igjen innebærer ferjeutgifter og bompenger.

Det siste halvannet året har det skjedd en del ting som har fått meg til å savne møteplassene til LEVE. Uforutsette tau fra taket på personalrommet, min venninnes fars selvmord og mangelen på personer som jeg kan snakke uanstrengt med om selvmord.

De fleste forventer at etter 11 1/2 år skal et selvmord være en tilbakelagt episode i livet. Beklager, men sånn er det ikke. Hverdagen går sin gang. det er ikke det. En tenker ikke på det hver dag heller. Ikke føler en seg deprimert på grunn av selvmordet heller. En savner bare det å snakke med noen som vet hvor dyptgripende et slikt selvmord er på livet ens. For det er ikke til å stikke under en stol at det har forandret meg som menneske. Det har forandret hvordan jeg ser på livet. Hvordan jeg ser på mennesker som strever. Hvordan jeg ser på mennesker som møter ufortjent motstand eller motgang. Eller hvor mye motgang et menneske kan klare i det hele tatt; fortjent eller ikke. Selvmordet har forandret synet mitt på selvmord. Jeg forstod det ikke ordentlig før. Noen ting er en nemlig nødt til å oppleve for å forstå. I tillegg har det forandret synet mitt på så mye annet i hverdagen. Ting som andre ser på som uskyldige. Et ordspill, hangman og ugjennomtenkte kommentarer.

Jeg savnet altså det å snakke med andre som har opplevd et selvmord i nær familie. Nettopp fordi jeg visste hvor godt det gjør, selv om det også er tungt å ta inn andres sorg. Men en gjenkjenner og forstår. Og blir møtt med gjenkjennelse og forståelse. Dette er ikke mennesker som krysser gata for å unngå å snakke med deg. De vet hva de skal si. Hvis de ikke sier noe, så kjenner en likevel at de forstår, at de bare rett og slett ikke har noe å si akkurat der og da. Vi snakker nemlig om likemannsarbeid. Etterlatte for etterlatte.

I går tok jeg turen. Møtte igjen mennesker jeg ikke har sett siden 2007. Møtte nye mennesker. Mennesker som nettopp har mistet. Mennesker som har mistet for lenge siden. Mennesker en ikke behøver å skjule ting for. Mennesker en ikke behøver å la være å si ting til. For de lytter. De forteller. De gråter. Og de smiler. Ikke minst. De viser hjertevarme. Og de viser hvem hjertet mangler.

Jeg drar neste gang også.

Hvis du vil finne en møteplass eller hvis du kjenner noen som behøver en plass for å møte andre etterlatte tar du kontakt med ditt fylkeslag.

 

 

Arven etter pappa

Skriverier om mulige framtidige skriverier…

Blogg, ja.

Joda. Jeg husker jo at jeg har en. En sånn blogg, altså. Pent brukt, i alle fall nå for tida. Sliter ikke akkurat ned dørene her i det hele tatt. Snur ikke en gang i svingdøra, for jeg holder meg helt unna.

Det er liksom perioder for alt her i livet. Kanskje det også er slik med blogging, jeg vet ikke. Jeg liker jo å blogge, det er ikke det. Det er bare det at jeg ikke har noe å blogge om. Det er ingenting som føles riktig å skrive om. I perioder har jeg jo blogget over av skrivegleder. Innleggene har kommet som perler på en snor og jeg har nesten måtte begrense meg. Men akkurat nå…. så stopper ikke ordene. De kommer bare ikke i gang.

Jeg lurer på om det har noe med at jeg ikke helt har visst hvilken retning blogginga mi skulle ta. Om jeg skulle forstette med små anekdoter fra hverdagen. Håndarbeid er jo alltid enkelt å skrive om. Men da må jeg ta bilder og dermed blir det straks flere ting som må gjøres enn å bare sette seg ned i sofaen med laptoppen på fanget. Noen ganger har jeg jo også lagt ut bilder jeg tar, men jeg må innrømme at det er nokså kipt når jeg drar fram kameraet og det kommer et oppgitt stønn fra gemalen: “Hva skal du egentlig med de dillebildene? Hvorfor tar du bilde av den kongla? Hvorfor…..” Det gir liksom ikke helt motivasjonen hverken for å ta bildene eller å vise dem fram etterpå. Selv om den kongla jeg tok bilde av på søndag helt sikkert kunne blogges om. Jeg kunne fortsatt å skrive dikt, men det får jeg absolutt ikke til lenger. Det er alltid slike der og da-happeninger, den diktskrivinga mi. Nå med trykk på da. Altså fortid.

Fortid, ja. Jeg har jo noe i fortida mi som bloggen til tider har bært preg av. Min fars selvmord. Så jeg har jo ofte lurt på om jeg skulle konsentrere meg om selvmordstemaet, eller om det er ferdig utskrevet de lux.

Helt ærlig så har jeg lyst til å skrive mer om selvmord. Jeg har lyst til å belyse det fra alle mulige kanter. For det er en utømmelig kilde for meg. Sånn egentlig. Det er bare jeg som ikke helt alltid vet hvordan omgangskrets og andre vil reagere på det jeg skriver… Og ikke vet jeg hvilke aspekt ved selvmord som jeg absolutt burde satt fokus på. For mange ting har jeg allerede vært innom, selv om det er lenge siden jeg la ut disse innleggene. Kanskje er det til og med ting dere der ute tenker at burde vært belyst. Ting dere selv har støtt på gjennom jobb eller som medmennesker.

Selv om det nå har gått uendelig mange år siden november 2000 blir jeg bare aldri ferdig med hverken den kvelden eller det temaet. Sånn er det bare.

Og siden jeg nå merker at jeg allerede er i ferd med å forme neste innlegg i hodet, avslutter jeg dette skriveriet her om mulige framtidige skriverier. Og ja, jeg tar gjerne i mot innspill. Veldig gjerne, faktisk.

Arven etter pappa, Blogging

Wordfeud

Jepp, jeg er hekta. Synes det er et fascinerende spill, samtidig som jeg kan spille det akkurat så ofte som jeg gidder eller har tid til. Jeg er absolutt ingen mester i spillet, men jeg liker det der å pusle sammen bokstaver til ord. Ord som kanskje blir pussige, men som blir godtatt og gir poeng. Ikke minst, så lærer jeg nye ord også.

Faktisk så gir spillet meg noen ganger flashbacks til de gangene jeg har gitt elevene mine hauger med bokstavbrikker og bedt dem om å lage ord. Noen lager lange ord, noen lager to-lydsord. Da sitter de og leser lyd for lyd. Noen høyt, andre kan du nesten lese på munnen hva de forsøker å stave. Jeg har gjort slik med elever som en del av leseopplæringen. På denne måten får de lest, skrevet og kanskje utvidet vokabularet. Nå merker jeg at det er rett før leseveilederen i meg slår inn, så før vi får en lang pedagogisk utgreiing, går jeg tilbake til Wordfeud ;-)

Enkelte motstandere liker å pusle lange ord som er lette å pusle videre på. Andre ganger ender vi opp med en stor bokstavmasse på grunn av mange korte ord. Begge deler er utfordrende, og begge deler er gøy på hver sin måte. Noen motstandere kjenner jeg godt, andre motstandere er tilfeldige som jeg sper på med når vennene mine er opptatt med andre ting enn wordfeud.

Når det gjelder rettskriving, synes jeg wordfeud byr på uante utfordringer. Det er mange ord som jeg ville gitt mine egne elever feil på, men som wordfeud faktisk godkjenner. Endelser som norsklæreren i meg fråder av irritasjon over, men som wordfeud synes er helt greit. Det får meg til å tenke over ord og endelser på en helt annen måte. Grammatikk er på en måte gøy igjen. I tillegg har jeg langt oftere måttet tenke over hva som er dialektord og hva som er bokmålsord.

Jeg merker også at det er ikke bare norskkunnskapene mine jeg får prøvd litt. I tillegg blir det mye hoderegning. Man sitter jo og prøver bokstaver både her og der og adderer i hodet. Det gjelder å treffe på de rette stedene med de rette brikkene. Noen ganger har en flaks, andre ganger ikke.

I dag startet jeg dagen med å begynne et nytt spill mot en ukjent motstander. Det første ordet gav meg ny personlig rekord. ((4*3)+1+1+4+2+1)*3*3. I grunnen en helt grei sum. Kan leve en stund på den. ;-)

Meg på hjemmebane

Ufo’er og sånn

Jeg ser ufo’er overalt for tida. Ikke slike utenomjordiske, altså, men uferdige objekter. Til tider er jeg rett og slett superflink med å lage meg ufo’er. Noe skal man liksom være flink til også ;-)

Jeg holder på med strømper til mannen. Kanskje greit å bli ferdige med dem før vinteren er over. Men til mitt forsvar begynte jeg på dem forrige uke.

Et blått teppe har vært på pinnene siden i sommer. Teppet skal være på hytta. Egentlig var det meningen at jeg skulle strikke på det på hytta også. Det var bare så fristende å dra det med meg hjem. Derfor har det blitt et evighetsvarende innimellom-arbeid. Blir sikkert ferdig en gang, men haster ikke.

Rett før jul var jeg innom garnbutikken og kom over et fristende garn. På noen timer tidligere i uka ble det et skjerf av det ene nøstet. Har også begynt på et annet skjerf, og det blir muligens plutselig ferdig.

På lørdag fant jeg ut at det var på tide å begynne å brodere på bunad til eldstejenta. Kjøpte inn garn og stoff og broderte nesten ferdig lua. Dette syarbeidet kommer til å pågå ei stund, og det er det som skal prioriteres høyest framover. Merker bare at jeg blir fort lei, og må holde på med andre ting sånn innimellom. Dessuten påstår synet mitt at det er litt mørkt i stua enkelte kvelder.

Jeg har helt sikkert flere prosjekter liggende dersom jeg kikker litt etter i poser og kasser. Dessuten har jeg et stort garnlager som ønsker å bli brukt av. Jeg er bare flink til å finne på prosjekter som ikke innbefatter garn som allerede finnes i samlingen.

Egentlig har jeg mange prosjekter som er ferdige og som aldri har nådd bloggen. Målet for de neste dagene er at disse skal nå bloggen. Sånn innimellom bunadbrodering, skjerfstrikking, teppestrikking, sokkestrikking og…. eh, ja. Jeg fant akkurat fram oppskrift på et sjal med englemasker. Og så har jeg den lueoppskrifta jeg ville teste. Og vottene i pjoneteknikk….

Tror jeg har litt å henge fingrene i, jeg. Best å få dem løs fra tastaturet før det er for sent ;-)

Håndarbeid

Stjernestyring

I det jeg setter høyre fot foran venstre fot
hever jeg blikket
og kikker opp
mot Karlsvogna.
Ser på stjernene
som danner stjernevogn.
Der de henger på himmelen
og lyser ned.
Så trygge og gode.
Viser meg vei.
Det er da jeg blir klar over det.
Jeg styrer etter stjernene på tolvte året.

Arven etter pappa, Lek med ord

Julekalender 2011 – Luke 8

Et tynt snølag har lagt seg over isbelagt natur og fører meg omsider inn i julestemningens rike. Etter uker med regn og blåst, lyser snøen opp og er svært så velkommen.

I dag er det 8.desember. Som jeg sa til Carpe, syntes jeg at det var en fin dag for meg å ha innlegg i julekalenderen. Det er 8.desember og 8 dager til bursdagen min. Når jeg har bursdag er det 8 dager igjen til julaften. På julaften er det 8-1 dager til Carpes bursdag. Det er rart hvordan tall og datoer fester seg i min verden ;-)

Den kalenderen vi bruker i Norge i dag heter den gregorianske kalenderen. Den ble innført i 1582 av pave Gregor XIII. Hvert år i januar henger vi opp glansede utgaver av kalenderen på kjøkkenveggen og over arbeidspulten. Slik har det vært i mange år. Før papirutgaven av kalendere kom, fantes noe som vi kaller for Primstav.

 

Primstaven var en evigvarende kalender som stammer helt tilbake til ca 1200-tallet. Trolig stammet den fra runekalenderen. Kalenderen var i allmenn bruk til ut på 1700-tallet, og enkelte steder i landet også lenger.

Primstaven var laget av stykke tre med sommerhalvåret på den ene siden (14.april – 14.oktober) og vinter på den andre (15.oktober – 13.april). Hver dag hadde en strek og spesielle merkedager hadde et tegn. Tegnene kunne variere etter hvor i landet primstaven var laget. Hvert tegn fortalte om martyrer eller helgener som skulle huskes på den spesielle dagen. Det var også varseldager som spådde om vær og vind og om avling videre framover året og ofte inn i neste år.

8.desember var også kjent som Maria Unnfangelsesdag eller Vår Frue Ventedør og var gjerne merket av på primstaven med et kronet hode, en bok, fiskenot eller en Maria-figur.  

Den ubesmittede unnfangelse er den romersk-katolske lære at Jomfru Maria fra det øyeblikk hun ble unnfanget (altså før hun ble født), var fri for arvesynd.

Denne dag sa munkene at Maria tok del i sin retning, ellers hadde hun ikke reist til Betlehem. De gamle kalte derfor dagen Vår frue (Marias) ventedør. I følge folketradisjonen kunne gravide be til Maria denne dagen, for å unngå å føde for sent eller for å lette selve fødselen.

8.desember var også dagen for å bake skuebrød til jul. Disse “brødene” var bakt kun av mel og vann, og man skulle ikke spise dem. Skuebrødene var imidlertid rikt dekorerte og ofte formet som et solhjul.

Nå i desember er det knapt et hjem uten adventskalender. I år hadde jeg ikke lyst til å lage en pakkekalender. Jeg har derfor laget en aktivitetskalender til dem. I tillegg har de fått hver sin sjokoladekalender. Det har ikke vært store tingene som har vært i aktivitetskalenderen til nå, men vi har forsøkt å få til koselige ting. Til nå har vi hatt:

  • kveldskos med vafler, pepperkaker og kakao
  • en tur til julemarkedet og pepperkakebyen
  • pynte pepperkakehjerter
  • synge julesanger mens jeg spiller piano til
  • besøke oldemor på aldershjemmet
  • samle kongler i skogen
  • juleverksted
  • hente fram alle englene fra loftet og pynte litt til jul
  • handle julegaver
  • bygge og pynte pepperkakehus

Vi har en luke som vi måtte utsette litt. Det var å spise kveldsmat ute på tur. Den aktiviteten måtte utsettes på grunn av dårlig vær. I dag er det fint vær, men i dag er det andre ting som står på plakaten. Det er visst tida for juleavslutninger og nyåpninger av skoler og annet festivitas :-)

Den dagen vi skulle pynte pepperkakehuset, var yngstejenta invitert i bursdag, samt at det alltid står mye annet på programmet nå i desember. Siden pepperkakehusbygginga måtte gjøres etter bursdagen, gjorde jeg alt klart før hun kom hjem. Nonstop i en skål, melisen var hentet ut fra skapet, steikepanna stod på komfyren med sukker oppi og jeg pakket ut bitene til pepperkakehuset og la dem klar på kjøkkenbenken.

Så dro jeg for å hente minstejenta.

Da jeg kom inn dørene, stusset jeg litt da jeg så bitene til pepperkakehuset. Det var liksom så få der…. For jeg hadde glemt at jeg hadde hund. Hun hadde vært så elskverdig at hun hadde forsynt seg selv med de to endestykkene til pepperkakehuset.

Heldigvis hadde de flere pepperkakehus igjen på butikken og vi fikk bygget ferdig huset. Nå står det i veggseksjonen i god avstand til sulten hundemage.

De neste 16 dagene kommer til å bli fylt av andre koselige aktiviteter. Hunden kommer nok til å delta på opptil flere av dem også.

 

 

 

Uncategorized